Munchs kvaliteter

Edvard Munch, Selvportrett med sigarett

Hei! Du kjenner vel dette verket? Det er Edvard Munchs selvangivelse fra 1895. Under omvisningene mine på Nasjonalgalleriet (i forbindelse med kurs) stopper vi alltid opp foran dette utrolige verket. Hvordan klarer han å få det så levende?
Museumsguider er sjeldent fokusert på slikt. Istedet snakker de om alt annet enn verket de står foran: kritikernes reaksjoner, samtidens moter, politiske bevegelser, kvinnefrigjøring…
La oss derfor istedet gi vårt bidrag til en ny og bedre verden, og se på hvordan Munchs bilde faktisk er malt!

Her står altså Munch spill levende foran oss, i et fullstendig ubeskrevet rom. Jakken og tversover til tross: dette er ingen typisk 1890-tallsmann. Ære være Munch for det! Alle store verk griper oss nettopp fordi de ikke er bundet til en bestemt tid eller kultur. Hvor pinlig blir ikke naturalistenes nidkjære skoleflinkhet i forhold… Alt er så rett, så rett - men samtidig så fundamentalt galt!

Ikke slik med Munch! Den opplyste røyken nederst til høyre danner en sårt tiltrengt forgrunn; den dytter Munch bakover, slik at han pirrer vår nysgjerrighet. Så vandrer blikket oppover, lyset flerrer opp i ansikt og hånd - der er Munch! - nærmere enn vi trodde. Sjokket over tilstedeværelsen blir enda sterkere.
Hudtonene i selvportrettet er merkelig blasse når man først ser det, men det "åpner" seg snart - og man skjønner hvor godt Munch har fanget lyset… Lyssettingen undenifra er heroiserende og antikk gresk i sin understrekning av dette enkeltmenneskets verdi, noe underperspektivet også forsterker. Mon tro om Nerdrum ikke har bitt seg merke i dette siste?

Idet vi går noe mer inn i detaljene, så ser vi at Munch ikke står frontalt med kroppen. Hvordan oppnår han det inntrykket?
Følgende skjer: armlinjen til venstre (fra skulder til albue) er noe tydeligere og mørkere enn konturlinjen på den bakerste armen (på bildets høyre side). Slik skaper han luftavstand. Joda, vi ser ikke mye av den bakre armen, noe som forteller oss at kroppen står "vridd". Men det hadde hjulpet lite om kontrastene var for sterke på den siden. Da hadde den bakerste armen ligget ved siden av hånden med sigaretten, og kroppen blitt plakataktig flat.

Dette er altså en mann som står på skrå i forhold til billedplanet, noe som gir et sterkere inntrykk av liv: han kan jo bevege seg, ettersom han allerede har snudd seg halvt vekk fra oss! Mange ser ikke Munchs kvaliteter i de tidlige verkene. Frem til århundreskiftet var han nemlig grunnleggende gresk i sin menneskefremstilling - slik vi også ser det i portrettet av Karl Jensen-Hjell: de forskjellige delene av kroppen "strekker seg" alltid i litt forskjellige retninger. Munchs tidlige figurer er ikke statiske, men levende mennesker av kjøtt og blod!

For et elegant kontrasthierarki i utsnittet ovenfor, og se hvordan det får Munch til å komme frem fra bakgrunnen! Her er hva som skjer, grovt sett i tre deler:

1) Munch lager en svak kontrast mellom veggen og slagskyggen. Den forsterkes ved en blå linje i øvre kant av dette utsnittet (fordi lyset undenifra plutselig treffer sterkere her).

2) Munch lager en svak kontrast mellom slagskyggen og skulder. Den er faktisk svakere enn kontrasten vegg/slagskygge, noe som jo motsier hva jeg tidligere har satt opp som aksiom: svakere kontraster trekker seg tilbake, sterkere kontraster kommer mot oss.
Nå har jeg et forklaringsproblem! Det var som pokker… På den annen side har jeg da vitterlig sagt at det alltid finnes unntak fra regelen, og at "min" kontrastregel er noe man kan fravike når man kan mer.
Forklaringen i dette tilfelle ligger i jakkens varmere farve - dét er hva som hever den fremfor den kjølige slagskyggen - og altså nærmere oss.

3) Munch lager en sterkere kontrast i jakkens folder (som markerer armhule/skulder), samt enda sterkere kontrast jakke/skjorte. Det er mulig armhule-/skulderfolden strengt tatt ligger nærmere oss, men halsåpningen på jakken møter jo noe hvitt, slik at den kontrasten jo må være sterkere (selv om den ligger lenger vekk fra oss).

Altså: når jeg sier (som et utgangspunkt) at "tåkete" overganger trekker seg tilbake, mens skarpere kontraster kommer mot oss - så er dette et veiledende prinsipp. Hvis farver og valøer i motivet oppfører seg anderledes (som i angjeldende tilfelle), vel, så må man jo ta hensyn til det. Regler skal hjelpe oss  til å se virkeligheten, ikke til å fornekte den …

Dette er noe som har opptatt meg en stund: noen malere klarer faktisk å male fart! Jeg har nevnt det i to av mine studiefilmer: den fra Rembrandtutstillingen i Amsterdam, samt i den fra Nerdrumutstillingen i Barcelona.

Hvordan gjør Munch det? Her er vi i høyeste grad inne på variasjonen mellom "tåkete" og skarpe overganger! Armen hans er tåkete der den er på vei ifra (armens underkant), og skarpere der den er på vei mot (armens overkant). Du kan t.o.m. se fartsstripene!

NB! Dette er ingen "foto-effekt", men simpelthen slik menneskeøyet fungerer. Hvis du ser et menneske i ansiktet mens det gestikulerer, så oppfatter du fortsatt hendene: ikke som skarpt utlinjerte, men som uklare former - med fartsstriper. Munch kunne vært "flink" og beflittet seg på å male hele armen skikkelig, med alle klesfolder, knapper og "tegnede" linjer. Resultatet hadde imidlertid vært begredelig! Sterke linjer ville i dette tilfelle "arrestert" armen, og gjort den ute av stand til å bevege seg…

(NB nummer 2! I andre tilfeller kan det være fordelaktig å utlinjere en arm - f. eks. hvis man nettopp vil understreke stillstand - som at en person holder noe. Da vil en klarere konturlinje kunne understreke fysisk styrke, bestemthet, osv.)

Her vil jeg trekke oppmerksomheten mot en liten, men særdeles viktig detalj. Det var en elev av meg som gjorde meg oppmerksom på det, under en av mine omvisninger. Munch har nemlig skrapt frem litt hvitt lerret rett til venstre for overarmen. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi det aktiverer armen; det er så og si "startskuddet" som setter armen i bevegelse: På tide med en ny blås!

Den malte bevegelsen må jo også fortsette i selve hånden, om den skal kunne fungere. Her fascineres jeg av hvordan kontrastene rundt fingrene varierer. Noen er nærmest tegnet opp (på en særdeles malerisk måte), mens andre er temmelig uklare grenser - som f. eks. lillefingeren ytterst (og innerst mot ringfingeren.

Dere ser dessuten "glorien" rundt hånden: den forteller oss at hånden kan beveges både opp og ned (istedetfor å være "klippet ut" av omgivelsene pga skarpe konturlinjer).

Og á propos "startskuddet" på inntil overarmen: legg merke til det tydelige, blå strøket i underkant av hånden! Èn ting er at det gir et solid puff til hånden, og dytter den oppover. En annen ting er at dette blå inntil rødlig-oransje hud aktiverer lyset i huden. Dette er nemlig både en komplimentærkontrast (blå/oransje) og kald-varme-kontrast. 

Andre ting som er livsnødvendige for å skape fart:
• den luftige måten skjortefliken ved håndleddet er malt på!
• den uklare, "flakkende" måten håndens skygge er malt på!

Munch var unektelig en kjekkas, men også en skikkelig frekkas! Se nøye på hva han gjør her: høyre side av halsen er jo faen meg ikke malt - hudfaven stoppes jo av en kileformet flate: det hvite lerretet! Som det heter hos Ibsen: Slikt gjør man ikke! Men frekkasen Munch gjør det likevel, og det fungerer til alt overmål ypperlig… En medhjelpende årsak er at han "stopper" halsen med en klar, men malerisk linje langsmed dens høyre konturlinje.

Det stopper imidlertid ikke der! Skjorten er kanskje enda frekkere: her har han lasert tynt, så tynt. Du kan se malingen renne nedover brystet, slik det også gjør fra 1890-talls tversoveren - som absolutt ikke tilhører 1890-tallet! Skulle tro begge deler var malt med akvarell, men det er selvfølgelig ekstremt uttynnet oljemaling.

Og munnen! Den er ikke tegnet opp!!! Husk det: du trenger ikke tegne alt nøyaktig opp - hvis du da ikke er teknisk tegner…

Som sagt: det er merkelig hvor blass Munchs hudfarve virker. Dog, står man foran dette verket litt, så ser man hvor "tungt" (= mørkt) det er. Det er også imponerende hvordan skyggen på venstre side består av så tydelige strøk, men likevel trekker seg tilbake. Det er fordi han treffer nøyaktig farve og valør!

Se også på hodets (og hårets) konturlinje! Jeg har tidligere skrevet om at myke overganger trekker seg tilbake. Ser man på hårets farve og valør, så ser man da også at det "smelter sammen med" bakgrunnen. Det gir ansiktet mer kraft. Men samtidig unngår jo Munch at hår/hode smelter fullstendig sammen med bakgrunn. Da ville han jo ikke hatt en hodeskalle! Ansiktet ville isåfall sett flatt ut, uansett hvor deilig det var malt. Løsningen er like enkel som den er vanskelig: han holder hår-/hodefasongen intakt, ved hjelp av noen lysere linjer langsmed hårets konturlinje.

Og á propos forsterkning av ansiktsuttrykket: ser du hvordan røyken blir mindre tydelig ved siden av ansiktet, for ikke å ta oppmerksomheten fra det? 

Til slutt: lurer du fortsatt på om man skal si "Munk" eller "Monk"? La kjettersk tro vike for sikker viten!
Munch skrev nemlig selv, etter skattevesnets mistenkeliggjøring av hans arbeidsmetoder:

                        …kall meg Månk, for jeg holder jo uansett på med månki-business…!


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.